Historien om Madla

1930-64 var Madla egen kommune. Med sine 14 kvadratkilometer var den en av de minste i landet. 1837-1930 utgjorde Madla sammen med Sola gamle Håland kommune, og etter 1965 er vi nå en bydel i Stavanger. 

Navnet Madla tilhører en gruppe korte stedsnavn som ender på –a og gjerne ligger ved sjøen (eks: Joa, Sola, Goa osv). Madlanavnet dukker for første gang opp på 1200 tallet som Mollum. Senere som Malle, Malde og nå altså som Madla. Man mener i dag at navnet har sammenheng med mol-mold i betydningen grus-/jordrygg – et ra. (mol=steinbanke). Sannsynligvis dreier det seg om jordkammen fra Madlatuå ned mot Hafrsfjord skole. 

Hafrsfjord er etter sigende det eneste stedsnavnet i Norge med fem konsonanter etter hverandre. Hafr betyr på old-/gammelnorsk bukk. Det viser til et skjær eller båe i innløpet til fjorden, like ved Hafrsfjord bru. Gunnar Skadberg skriver:” Dyre- og fuglenavn ble i gamle dager ofte gitt til skjær som stakk over vannflaten ved fjære sjø. Det kunne representere en fare for sjøfarten, en” vond makt”. For ikke å vekke opp slike krefter, satte en for eksempel bukkenavn på disse sjøgrunnene”. Hafrs-navnet kan også markere et hinder for inntrengere, altså et vern mot ytre fiender. Pussig nok er navnet i senere tid endret til Presteskjæret. Kanskje geistligheten overtok bukkens rolle? 

For å ta med Revheim-navnet: Det betyr gården (klyngetunet) ved revet; altså Hestnes som stikker ut i Hafrsfjorden. 

I 1937 var det 1100 innbyggere her, i 1965 var tallet 6.500 og i dag er vi vel 21.000. Denne formidable utviklingen skyldes at Madla endrer karakter fra å være en jordbruksbygd til å bli en boligforstad til Stavanger. Dette understrekes også av at det i 1946 var over hundre melkegårder i Madla. I dag er det bare åtte tilbake. 

I norsk sammenheng er det to ting som forbindes med Madla: KNM Harald Hårfagre – rekruttskolen der har siden 1870 utdannet tusenvis av unge soldater – og slaget i Hafrsfjord da Harald Hårfagre påbegynte samlingen av Norge til ett kongerike.

Madlas historie er omfattende. Da den siste istid tok slutt for ca 10.000 år siden kom folk vandrende over is og land fra Kontinentet. På grunn av istrykket sto vannet 20-30 m høyere enn i dag. Sunde-Revheim var faktisk øyer og Hafrsfjorden hadde havinnløp over Sola flyplass og fra Gannsfjorden over Forus. I eldre steinalder var det fangst(veide)menn og fiskere som rådde grunnen. Klimaet var godt, de var mobile, hasselnøtter, reinsdyr, villsvin, fisk og sel var viktige næringsmidler. Folket var mobilt og flyttet etter ressursene. Rav ble brukt til å forsterke stein og bein som redskaper. 

I yngre steinalder, ca 4.000 f.Kr., ble folket som levde i stammer og familier mer bofaste. Sau- og kveghold ble innført og det ble etter hvert dyrket bygg. For Madla tror man at denne kulturen var nært knyttet til bosetningen i Vistehålå i Randaberg. Spesielt på Sunde finner en mange spor fra steinalderen.

I bronsealderen 1800–500 f.Kr skjøt utviklingen fart. Bronsen, en hard legering av kobber og tinn ble innført fra Kontinentet og brukt i smykker, redskaper og våpen. Fra denne tiden stammer de to berømte bronselurene som ble funnet i Revheimsmyra i 1894. Av fire helleristningssteder i Madla, er de to best bevarte å se på Auberget (Sunde) og Fluberget (Hestnes); – de er alle fra bronsealderen. Disse plassene er fulle av tegninger som symboliserer takk og ønske til sol, natur og guder om god grøde. Dessuten var de samlingssteder for befolkningen spredt utover Nord-Jæren.

Fra denne tiden finner vi også det som kanskje er Norges tetteste gravhaugsamling. De fleste av disse er forsvunnet eller pløyd ned, men fremdeles kan en ta seg en tur opp til Mimmarudlå og kikke på restene etter skikkelig stor gravhaug, noen sier den største i Norge. På Øvre Madla tunet lå sannsynligvis en storgård. Her er det funnet et flott bronsesverd datert til ca. 1.500 f.Kr. og en rekke løsfunn i tillegg. Jernalderen starter ca. 500 f.Kr. Jernet erstatter bronsen som verdimåler. Navnet Sunde(t) stammer fra denne tiden som ellers var preget av at klimaet ble kaldere og folk ble tvunget til å bosette seg nær sjøkanten igjen. I folkevandringstiden 100-500 e.Kr var det rett nok en oppsvingstid som i stor grad skyldtes handelskontakt med Romerriket. Der ble det bygget bygdeborger. Vi kan nevne Refnes ved Hålandsvannet og en på Ullandhaug. Gull og sølv ble kjent og en stor gullskatt på 305 gram fra ca 500 e.Kr. ble i 1867 funnet på Øvre Madlagården. Likevel – helt opp til vikingetiden som startet på slutten av 700-tallet, strevde folk med kriser og sykdommer. 

Men nå begynte en ca. 400 års storhetstid for Norge og Madla. Havgående og seilførende vikingskip ble bygget både for hærtokter, plyndringer og handel. Det er hevdet at Madlastranden langs Hafrsfjord hadde Norges tetteste utmål av båttufter, faktisk kan funn på Sunde antyde skip opptil 25-30m lange. Leidgangskip ble utviklet. Runer ble tatt i bruk som skriftspråk og smeden laget redskaper og våpen av hamret jern. 

Alt i folkevandringstiden var sannsynligvis hele Sør-Rogaland organisert i ett rike og da bebodd av den germanske folkestammen rygene. 

Alle kjenner vi til slaget i Hafrsfjord der kong Harald Hårfagre ga opptakten til Norge som et samlet rike. På begynnelsen av 1000-tallet hersket Erling Skjalgsson fra Sola over store deler av Sør-Vest landet, og da også selvfølgelig over Madla. Denne store Rygerkongen sto for et desentralisert styresett og kom da også i opposisjon til Olav” Den hellige” Haraldsson for hvis grep han da også falt i Boknasundet i 1028. 

Her må jeg tillate meg en liten fotnote: Det er noen som ikke liker heroisering av de gamle sagakonger, jarler og høvdinger. Noen mener at Erling var en sviker i og med at han søkte hjelp hos danekongen Knud den mektige. Likeledes at vikingene var noen riktig blodtørstige bøller som for hardt fram både ute og hjemme. Sist nå under årets Hafrsfjordspill i Møllebukta var det noen som mente at dyrking av vikinger gikk for langt. Dem om det. Men som forløpere for endelig nasjonsbygging kommer vi ikke utenom nettopp dem. Det er forresten verdt å merke seg at vikingetradisjonen i disse dager står høyt i hevd på de Britiske øyer. Det er bare så synd at mye av sagatradisjonene med sine symboler og mytologi ble misbrukt av nazistene under den tyske okkupasjonen. Men vi må nå i rettferdighetens navn kunne gi positiv omtale av den tiden de norske vikinger hersket over Norsjøområdet og satte spor etter seg både i Normandie og i Irland foruten at de seilte til Island, Grønland og Vinland. (800-1000 e.Kr) 

Kristendommen nådde Madla tidlig, lenge før slaget på Stiklestad. Et stort steinkors på Krossberg på Sunde ble reist i ca. år 1000. En kopi ble oppført av Madla historielag i 2000. Den vesle trekirken på 50 kvadratmeter og ”med to tak og uten tårn” ble reist nær Øvre Madla gård på slutten av 1100-tallet. Den ble revet i 1865 da ny kirke ble reist på Revheim. 

Det gamle godset på Øvre/Nedre Madla som opprinnelig tilhørte Erling Skjalgsson ble på 1200-tallet av kongen overført til Stavanger bispedømme. Leilendingene på klyngetunet på Revheim betalte sine avgifter til Allehelgenkirken i Bergen, men inntekten av Sunde ble tillagt Apostelkirken i samme by. Ved reformasjonen i 1536 overtok kongen alt kirkegodset og gjorde det om til krongods, dog med unntak av Madlagårdene. Først i 1637 kom den under lensherren og da som avlsgård. Til gjengjeld fikk biskopen øya Bru og gården Godeset. 

I 1678 kjøpte famliene Seehusen og Cortsen hver sin del av Madlagården, Etter 1758 bestyrte Michael Leigh Smith (av samme ætt)  begge gårdene. Han var skipsreder og drev med trelast, gift med Karen Anckermann og familien er vel det nærmeste vi kan komme adelstand i Madlas historie etter Erling Skjalgsson. (Grevskapet Karenlyst). 

I 1836 kjøpte Ivar Oftedal Madlagården på auksjon og vi går inn i en ny tid. Malde teglverk ble etablert i 1857 av sakfører Aas, men kom snart inn i familien til dikteren Alexander Kielland. John Aasland overtok i 1895 og familien drev fabrikken til 1916 da den ble ulønnsom. 

Utover på slutten av 1800-tallet ble de større gårdene i Madla delt opp i småbruk. Dette kunne skje innen familier, ved at leilendinger overtok, eller ved salg. I tillegg ble det satt i gang omfattende steinrydding og nybrott av jord. Madlamark og store deler av Revheim og Sunde ble dyrket opp. I hovedsak ble det dyrket gras, korn, grønnsaker og poteter, og de fleste holdt seg med kyr og hest. Kanskje også noen fjærkre og gris. Småbrukene var gjerne på 50-60 mål, og det var stor grad av sjølberging. Det kunne være et daglig slit for å få endene til å møtes. I Madla var jordbruket ofte koblet opp til fiskerier for å spe på inntekten. Gardskona spilte en viktig rolle. Ikke bare med matlaging, håndarbeid og å holde styr på store barneflokker. Det var hun som måtte trø til i fjøset med melking og stell av dyra.  Mange av oss vil huske ”bestestuene” i de gamle Jærhusene som før lå i Madla. Disse ble åpnet når kjerringa på garden inviterte slekt og venner til festmåltid. 

Madla var attraktivt, bynært som det lå. Bønder kom fra Ryfylke og Jæren på denne tiden for å ta i bruk pløyd og upløyd utmark.. De tok navnene med seg: Jørpeland, Egeland, Aaserød etc.

Per Olav Tveita 

Madla 2006