Bydelsvandring på Nord-Sunde

31. august 2003

Værgudene smilte nok en gang vennlig til Madla Historielag da laget inviterte til bydelsvandring på Nord-Sunde/Kverneviksområdet søndag 31. august. Ca. 50 medlemmer og andre interesserte var møtt frem for å bli med på en tur som skulle gi ny viten om et av de viktigste områder innenfor Madla bydel. Arrangørene hadde hentet lokale krefter fra området, slik at vi stilte med den best mulige ekspertise.

Førstemann ut var Enok Kvam, bonde på Skjelbreid ved Hålandsvatnet. Han hadde et vell av kunnskap om hva som hadde foregått i nettopp dette området. Han påviste hvor høy vannstanden i vatnet hadde vært i tidligere tider og fortalte levende og interessant om kraftverk og kornmølle som hadde blitt etablert for å nytte ut den vesle fallhøyden som vel kunne være 5-6 meter. At kraftproduksjonen var liten med et slik fall forundrer egentlig ingen. Verket produserte bare strøm til lys i Randaberg, og det ble i sin tid betegnet som en av de største konstruksjonsmessige fiaskoer i Norge. Fremdeles kunne vi se hullet der turbinene hadde vært. Selve kraftstasjonsbygningen stod til etter krigen, men e-verket fikk bare en levetid på noen ta år.

Det som har gitt området navnet Kvernevik, var byggingen aven kornmølle i 1850-årene. Før dette tidspunkt ble området omtalt som gården Skjelbreid. Alt i 1847/48 fant Monsenfamilien i Tananger ut at det her burde anlegges en mølle til maling av korn. Gabriel Monsen, losoldermann og en svært dyktig forretningsmann, var drivkraften bak møllebyggingen, og han hadde også støtte fra tre andre interessenter. Den første møllermesteren var Truls Samuelsen. Det var ellers vanlig at mølleeierne leide inn lokal arbeidskraft når dette var nødvendig. I 1889 overtok Daniel Monsen hele driften av møllen og kjøpte de andre ut av selskapet. I 1909 brant møllen og Randaberg kommune overtok stedet i 1913. Den ble aldri gjenoppbygd.

Kornet kom gjerne sjøveien fra Stavariger. I Kverneviken kunne båtene gå nesten like inntil møllen, slik at transporten over land ble meget kort. Veitransport var mer eller mindre ukjent her. Melet ble sendt tilbake til Stavanger på samme måte som det hadde kommet: med båt. Nevnes kan det også at de bergenske doene ble sendt hertil for å utnyttes til gjødning. Om det var poteter eller mel i de tomme dokaggene på returen til Bergen vites ikke, men spørsmålet blir til stadighet diskutert blant lokalhistorikere.

Like ved Kvernevik ligger et lite naust, Kværn-naustet. Her hadde Jan Brodal funnet en

illegallyttestasjon fra krigens tid. Hodetelefonene var gamle, men det var helt tydelig at gode

nordmenn hadde hatt en lyttestasjon rett under tyskernes stillinger.

Ved «0rnaberget», rett ved Kverneviken, hadde det vært en beinmølle i perioden 1947-

1953. Knut Skorge som hadde vært med på konstruksjonen av produksjonsutstyret i møllen,

fortalte inngående om hva som foregikk under arbeidet med beinrester av døde dyr: Beina ble

kokt i en autoklav under stort trykk for deretter å bli tørket ved hjelp av varmen fra en

oljebrenner. Ved å bli transportert i en trommel kom beina helt knusktørre frem til selve

møllekvernen der beinmelet ble laget. Det ferdige produktet ble brukt som kraftfOrtilsetting.

Samme sted kunne Harald Fjelde fortelle litt om aktivitetene under krigen. Rundt hele

«0rnaberget» var det anlagt skyttergraver, det var flere bunkere og skyts av forskjellig kaliber.

Området var minelagt, og det var stadig tyske vakter i området. Etter krigen måtte tyskerne

selv fjerne minene sine. Det farlige arbeidet gjorde at de alltid hadde med seg to likkister,

dersom de skulle være uheldige.

De dyktige lokale kreftene ble behørig takket med applaus og blomster fra historielaget.

Til slutt litt malurt. Hvor var lokalbefolkningen? Her burde en gått mann av huse for å lære

om sitt nærområde!

John A. Aasland (ref.)