Verstingen blant ugress

Parkslirekne – ugraset ingen ønsker i nabolaget.

Noen fakta om planten: Reynoutria japonica er den latinske betegnelsen. Opprinnelsesstedet er Nordøst-Asia hvor den ble utnyttet som medisinplante. I Kina brukes planten innen urtemedisin og hevdes å ha forskjellige helbredende virkninger, bl. mot betennelser, hoste og forbrenninger. Foredling av planten gir også antioksidanter med blodårebeskyttende effekt.  Likevel er parkslirekne rangert som en av de 100 mest invaderende plantene i verden og er et meget plagsomt ugras.

Parkslirekne ble innført til Norge som en hageplante midt på 1800-tallet. Den bambus-lignende planten vokser hurtig med lange stengler og store blader. Det som gjør planten så skummel og uønsket er dens ekstreme evne til å spre seg og fortrenge annen vegetasjon. Parkslirekne har hvite blomster, men setter sjelden frø hos oss. Det er rotskudd, gravearbeid med flytting av jordmasse, hageavfall og veikantslått som i første rekke sørger for spredningen. Jord-stenglene eller røttene kan stikke så dypt som tre meter og bre seg opptil sju meter fra moderplanten. Den skyter nye skudd (ligner asparges) som vokser raskt. Ikke ulikt andre ugrasplanter kan den trenge gjennom fem centimeter tykk asfalt. Får parkslirekne etablere seg i ro og fred vil den ta all næring fra og drepe andre mindre planter på voksestedet. Dessuten produserer den et kjemiske stoff som hemmer veksten til andre planter. Plantedeler – stengler og røtter, er å betrakte som «frø» når det gjelder parkslirekne. En flik på størrelse med en fingernegl er tilstrekkelig for å danne en ny plante.

I Stavanger er planten observert flere steder, bl.a. ved Lundsvågen på Hundvåg, i Madlaforen og ved Mosvatnet. På sistnevnte sted har parkslirekne fått spre seg langs turstien. Her har kommunen sprøytet med plantevernmiddelet glyfosat på østsiden av vatnet. Stoffet påføres plantenes blader mest mulig direkte slik at giftmengden i jordsmonnet begrenses. Om nødvendig må punktbehandling gjennomføres flere ganger. Etter 2-3 år er området så godt som fritt for parkslirekne. På den andre siden langs turveien nær Mostun natursenteret er planten i dag fullt synlig og overtar mer og mer av vegetasjonen ned mot vatnet. Så hvorfor blir ikke dette området behandlet på samme måte som på østsiden? En rask spørrerunde hos fagmyndighetene i kommunen forteller at området ligger for nær vatnet slik at faren for giftutslipp er stor. Men området er kartlagt og inngår i kommunens arbeid for å bekjempe fremmede arter i naturen.   

På Madla, nærmere bestemt Madlaforen, langs turstien fra Store Stokkavatnet mot Møllebukta er parkslirekne i ferd med å ta kvelertak på vegetasjonen enkelte steder. Ved slutten av turstien rett før hovedinngangen til Madlaleiren har ugraset spredd seg på begge sider. Her har en også forsøkt med plantevernmiddel mot ugresset. Om dette har vært vellykket gjenstår å se når våren kommer. Slik det kommer fram på bildene tatt langs nevnte tursti, ser en tydelig hvordan vegetasjonen gradvis blir dominert av parkslirekne. Også ved starten av kanalen oppe ved trafostasjonen kan en se ugraset bre seg utover. Får dette fortsette, vil hele turstien snart bli infisert. Men heldigvis har kommunen en plan for bekjempelse av parkslirekne og andre fremmede planter. Og i Madlaforen er de allerede i gang med tiltak som turgåere snart vil legge merke til.

Tor Egil Knutsen